Kan vi tro på det vi ikke ser?
I en mors livmor ligger det to babyer. Den ene spør den andre: «Tror du på et liv etter fødselen?»
Den andre svarer; «Ja, selvfølgelig. Det må være noe etter fødselen, kanskje er vi her for å forberede oss på hva vi skal bli senere».
«Tøys,» sier den første, «det er ikke noe liv etter fødselen. Hva slags liv skulle det være?»
«Jeg vet ikke» sier den andre, «men det vil være mer lys enn her. Kanskje kan vi gå på beina våre og spise med munnen?» Den første svarer; «Det er absurd, å gå er umulig, og spise med munnen, det er latterlig! Navlestrengen gir oss det vi trenger, men navlestrengen er så kort, så livet etter fødselen er logisk umulig.»
«Vel, jeg tror det må være noe», insisterer den andre, «og kanskje der er annerledes enn det er her. Kanskje trenger vi ikke navlestrengen lenger».
Den første svarer, «Nonsens, og dessuten, hvis det finnes noe mer, hvorfor har ingen kommet tilbake derfra?
Fødselen er slutten på livet, og i etterfødselen er det ingenting annet enn mørke, stillhet og glemsel. Det fører oss ingensteds».
«Vel, jeg vet ikke», sier den andre, «men vi vil helt sikkert møte mor, og hun vil ta vare på oss.»
Den første svarte: «Mor, tror du virkelig på mor? Det er latterlig, hvis mor eksisterer, hvor er hun nå?» Den andre sa: «Hun er overalt rundt oss, vi er omsluttet av henne, vi er av henne, det er i henne vi lever. Uten henne er det verken kunne eller ville denne verden eksistert.» Den første sa; «Vel, jeg kan ikke se henne, så det er bare logisk at hun ikke eksisterer.»
Til dette svarte den andre: «Noen ganger, når vi i stillhet fokuserer og virkelig lytter, kan vi oppfatte hennes nærvær, og vi kan kjenne hennes kjærlige stemme som snakker til oss fra oven…»
Jesus sier: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»