Erkjennelse
Til å begynne med hadde det vært veldig bra å bo i Egypt. Men de var blitt mange, og for egypterne ble det etter hvert en trussel, så de påla israelittene tvangsarbeid. Da begynte de å klage og rope til Gud, og han hørte deres bønn. Og slik er det vel også for oss, at når vi møter problemer, er sjansen stor for at vi spør etter Guds hjelp. Og han sier: "- og kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg". (Salmene 50, 15)
Frelst ved blodet
Vi har nettopp feiret påske, til minne om det som skjedde da Israelsfolket ble reddet fra hendelsen der alle førstefødte i Egypt måtte bøte med livet.
Da Gud hadde demonstrert for Farao, kongen i Egypt, hvem som til syvende og sist er den sterkeste, gikk Farao med på å la Israelsfolket få dra ut i ørkenen og tilbe Herren. Det var om å gjøre å komme seg avgårde før Farao ombestemte seg. De var omkring seks hundre tusen mann til fots utenom barna, står det i andre Mosebok 12, 37. De tok veien om Sukkot og Rødehavet. Den veien var ikke den korteste, de kunne gått en kortere vei via filistrenes land (Gaza), men Gud tenkte at de da lett kunne angre seg og dra tilbake til Egypt, når de sto overfor kamper mot fiender. Det var ting han ville vise dem først, og som var viktige for opplevelsen av at han var med dem, om dagen i form av en skystøtte, og om natten som en ildstøtte.
Døpt i vann
Farao skjønte etter hvert at han var blitt lurt, og satte etter dem med sin hær, seks hundre vogner med stridsmenn. En fiende som har hatt deg i sin makt og utnyttet din arbeidskraft, gir seg ikke så lett.
Nå var israelsfolket kommet frem til Rødehavet og sto overfor en håpløs situasjon, for hvordan skulle de nå unnslippe Egypterne som stadig kom nærmere? Hvorfor hadde Gud ledet dem hit?
Gud hadde imidlertid full kontroll, og hans plan var å føre dem gjennom havet på tørr grunn, et under ingen hadde sett maken til noen gang. Herren ba Moses rekke sin arm ut over havet, og det delte seg i to, så de kunne gå over på den tørre bunnen. Og da alle hadde kommet over til den andre bredden, lukket havet seg om egypterne, som var like bak dem. Herren tok seg av fienden.
Når et menneske dør, kan ingen lenger kreve noe av det mennesket. Dåpen er en symbolsk begravelse av det gamle livet, så fienden ikke lenger kan kreve noe av oss. Så Guds tanke var at israelittene skulle "døpes" i havet, som et tegn på at de nå la det gamle (trelle)livet bak seg (1. Kor 10,2).
Neste: Ørkenvandringen og Pakten.