En vannbærer i India hadde to store vannkrukker som han bar over skuldrene med en stang. En av krukkene var skadet, og mens den andre krukken var feilfri og leverte full porsjon med vann etter den lange vandringen til sin herres villa, ankom den skadede krukken bare halvfull.

I to år pågikk dette daglig, bæreren leverte bare en og en halv krukke vann til sin herres hus. Selvsagt var den feilfrie vannkrukken stolt av sin egen prestasjon, fullkommen på alle måter, det var den jo laget for. Men den stakkars ufullkomne krukken skammet seg over sin ufullkommenhet og var mismodig fordi den bare presterte halvparten av hva den var laget for.

krukkerEtter to år med hva den oppfattet som et bittert nederlag, talte den til vannbæreren en dag ved vannkilden. ”Jeg skammer meg over meg selv, og jeg vil be deg om unnskyldning.”

”Hvorfor?” spurte vannbæreren. ”Hva skammer du deg over?”
”I de foregående to år har jeg bare vært i stand til å levere halvparten av hva jeg rommer, fordi skåret i siden gjør at det renner ut vann hele veien tilbake til din herres hus. På grunn av mine feil må du gjøre alt dette arbeidet uten å få full uttelling for din anstrengelse,” sa vannkrukken.

Vannbæreren syntes synd på den gamle vannkrukken, og i medlidenhet sa han: ”Når vi nå går tilbake til min herres hus, vil jeg at du skal legge merke til de vakre blomstene langs stien.”

Visst la vannkrukken merke til at solen varmet de vakre blomstene ved siden av stien mens de gikk opp bakken, og det gledet den litt. Men ved enden av stien, ba den vannbæreren igjen om unnskyldning for sine mangler.

Da sa vannbæreren til krukken: ”La du merke til at det var blomster bare på din side av stien, men ikke på den siden som den andre krukken er? Det er fordi jeg alltid har visst om din feil, og har benyttet meg av det.
Jeg sådde blomsterfrø på din side av stien, og hver dag når vi har gått tilbake fra vannkilden har du vannet dem.
I to år har jeg kunnet plukke disse vakre blomstene for å dekorere min herres bord. Uten at du hadde vært den du er, hadde jeg ikke hatt denne skjønnheten til å utsmykke huset.”
(ukjent forfatter)

Vi liker det ikke, noen av oss, men vi må vel alle innrømme at vi har noen svakheter her og der. Noen brister vi helst skulle vært foruten. Likevel er det kanskje mange ganger våre svakheter og sårbarheter som gjør oss brukbare til det Gud har tenkt for oss. 
Vi skal selvsagt ikke dyrke svakhetene eller skrøpelighetene, men de kan åpne for muligheter vi ellers ikke ville sett.

Godt nytt år!